10 / 06 / 2007

Tradisjonelle malingstyper på trehus

Skrevet av: Roger Falldalen og Marit Odden, oppdatert oktober 2019


maling med linoljemaling utvendig

Linoljemaling - komposisjonsmaling - tretjære - tranmaling

Skal du restaurere et gammelt hus, er både valg av farge og malingstype av vesentlig betydning for resultatet. I denne artikkelen kan du lese mer om tradisjonelle malingstyper brukt utvendig på gamle hus. Maling beskytter først og fremst treverk mot nedbryting som følge av UV-stråling, i mindre grad mot fukt. Tradisjonelle malingstyper slipper fukten ut igjen i stedet for å stenge den inne.


  
Bildet over: Hus fra ca 1880, malt med lys oker linoljemaling, som er en historisk farge fra bl.a barokk og e mpiretiden. Kontrastfargen er kromoxidgrønn, i sin tid en svært dyr farge (Foto: Gamletrehus.no)
 


Linoljemaling

Fra 1600-tallet og frem til midten av 1900-tallet var linoljemaling den mest benyttede malingstypen for utvendig maling av panel, dører og listverk - spesielt på hovedhus/våningshus. Deretter tok alkydoljemalingen gradvis over. Et viktig salgsargument for alkydoljemalingen var at denne malingstypen tørker raskere enn linoljebasert maling. Senere ble beis og plastmalinger tatt i bruk.  Det er stor sannsynlighet for at linoljemaling er å finne på de første strøkene med maling på hus fra før ca 1960.

Løsemidler i linoljemalingen
For å lage maling trenger man kun kokt linolje og pigmenter. Det er også vanlig å tilsette kritt som et fyllstoff.  Men fra rundt 1930-tallet og fram til i dag har det blitt mer og mer vanlig å tilsette løsemidler i linoljemalingen. Det finnes i dag malingsprodusenter som WIBO (tysk linolje), Allbäck og Ottosson (svensk linolje) som bruker ingen eller lite tilsetting av løsemidler og hvor det benyttes naturlige pigmenter. Linoljemaling fås i et stort spekter av farger og nyanser. Fargene brekkes både etter tradisjonelle oppskrifter, etter oppskrifter laget basert på NCS-koder, eller man kan analysere fargeprøver tidligere malte flater.

Malingsprodusenter som i stor grad benytter syntetiske pigmenter og tilsetter mer enn 5 % løsemidler i linoljebasisen, kan ikke betraktes som en linoljemaling, men mer som en hybridmaling. Her vil ferdig malingsresultat være svært varierende.

Linoljemaling bør være førstevalget når et gammelt hus skal males.
Med riktig grunnarbeid har denne malingstypen svært gode egenskaper sammenlignet med moderne malingstyper. Den er ren og miljøvennlig, svært dekkende og riktig påført holder den svært lenge. Ren linoljemaling har vært utprøvd i flere hundre år. Det er betenkelig at en rekke moderne produsenter av maling til stadighet endrer innhold og produktnavn, slik at malingstyper kun finnes på markedet i få år.

LES MER I EGEN ARTIKKEL OM LINOLJEMALING
 

Bildet over: Fasade og vindu malt med linoljemaling som over tid gir en karakteristisk matthet i overflaten. De lyse områdene skyldes at malingen kritter, dette er er helt ufarlig og skyldes at pigmenter trenger til overfalten, spesielt som følge av soleksponering. Kritting gir en god indikasjon på når overflaten trenger et nytt støk. Foto: Gamletrehus.no
 


Komposisjonsmaling
Denne fargetypen er fremdeles mye brukt i Sverige hvor det merkebeskyttede "Falu rödfärg" er en klassiker på svenske torp. Nå ser det ut til at malingen er i ferd med å bli mer kjent i Norge igjen, etter å ha gått nesten i glemmeboken de siste 50 årene. Både i Norge og Sverige har komposisjonsmaling røtter tilbake til 1600- tallet. I Norge ble "falurød" og "engelsk rød" mye benyttet på låver og driftsbygninger og har vært i bruk like lenge som linoljemaling. Siden malingen var – og er - mye billigere enn linoljemaling, ble den brukt en del på baksiden av våningshus, eller på hele huset hos de som levde i enklere kår. Den vanligste fargen foruten rød var gul, mens mørkere oker, umbrafarger og hvitt også forekom.

Komposisjonsmaling lages av vann, jernoksid, pigmenter og mel. Den kan tilsettes opp til 10 % kokt linolje for få en litt sterkere overflate og mer glans. Noen oppskrifter inneholder også salt. I Norge har rugmel vært det vanligste bindemiddelet, mens hvete har vært mer brukt i Sverige. Malingen kjennetegnes av en matt overflate, og har svært gode egenskaper i holdbarhet og inntrengningsevne. Malingen er heller ikke avhengig av at underlaget er helt tørt ved påføring, bl.a. fordi den er diffusjonsåpen (tilfører luft til treverket).

Malingstypen kan brukes på nytt treverk eller overflater der det tidligere er brukt komposisjonsmaling. Den kan ikke brukes utenpå andre malingstyper. Malingen fester best på uhøvlet panel, men kan også benyttes på høvlet. Komposisjonsmaling brytes ned innenfra og utover, i motsetning til linoljemaling som brytes ned fra utsiden. Når veggen skal males på nytt, børstes løs maling av med en kost, ingen skraping er nødvendig.

Ulempen med komposisjonsmaling er at malingen smitter lett ved berøring og følgelig kan den lett farge klær. Imidlertid går dette enkelt av ved vask.

Komposisjonsmaling er billig og økonomisk i bruk. Du kan forholdsvis enkelt lage maling selv i større kvanta. Det er dessverre vanskelig å få tak i malingstypen i Norge, men i Sverige er denne godt utbredt og også kommet ferdig blandet i enkelte dagligvarekjeder. Malingstypen egner seg bedre til innlandsklima enn kystklima, da den ikke er så motstandsdyktig mot fukt som linoljemaling og tranmaling.



Bildet over:  Komposisjonsmalingen på veggen på denne verkstedbygningn er stedvis slitt ned til bart trevirke. En grundig fasadevask f.eks med salmiakk og vann i forhold 1:10 eller egnet husvaskprodukt for deretter å påføre nytt strøk komposisjonsmaling, vil gi et flott resultat! Vindusrammen og den flotte empire-typiske "tempelomrammingen" på bildet over, innhar sine opprinnelige farger og er malt med linoljemaling. Inntrengningsevnen og de gode pusteegenskapene til begge malingstyper bidrar til at trevirket - første gang malt ca 1850 - fremdeles er friskt. Foto: Gamletrehus.no

LES EGEN ARTIKKEL OM KOMPOSISJONSMALING
 


Tretjære
Bruk av tretjære har lange tradisjoner, særlig på kirkebygg i Norge, og er den eldste kjente form for overflatebehandling av tre. Noen stavkirker har siden 1100- tallet blitt behandlet med tretjære, likeledes tjærebehandlet vikingene skipene sine. Tretjære ble vesentlig benyttet til kirker, tømmerhus, stabbur og gjerder. Først mot slutten av 1800-tallet med dragestil og fokus på en norsk byggeskikk, ble det vanligere å benytte tjære utvendig på bolighus.

Den tradisjonelle metoden for utvinning av tretjære er brenning av harpiksholdig tre, som furu og tyrirøtter, ved høy temperatur uten tilførsel av okysygen. En tjæremile ble bygget av stein eller trestokker over en tjæredal, en grop i terrenget. Bunnen av gropen ble tettet med never og det ble laget en trakt som førte tjæren ut. Veden som skulle brennes må stables svært nøyaktig og i riktig form. Mila ble dekket av torv for å minske oksygentilgangen. Av norsk furuved kan tjæremengden bli 20-25 % av vekten til veden. Trekull er et restprodukt av tjærebrenning, og den kan brukes til å farge den i utgangspunktet brune tjæren svart.

Tjære kan tilsettes pigmenter for å bli mer dekkende. Trekull for svart farge og oksidrødt har vært mest vanlig. Alle typer jernoksidfarger, jordfarger og bensvart pigment kan også brukes. Milebrent tretjære er fremdeles å få tak i, det samme er retortebrent tjære som er laget i en lukket metallbeholder i stedet for en tradisjonell mile. Vær oppmerksom på at tjære inneholder giftstoffer og at man bør være forsiktig med innånding og eksponering.

 

 

 

 

Bildet over til venstre: Hus fra  Tangen i Hedmark, 1. halvdel av 1800-tallet. Denne sørvendte tømmerveggen er ikke tjærebehandlet, men har fått en naturlig glød som til forveksling kan minne om tjærebehandling. Som følge av mye sol-eksponering har treets naturlige tjærestoffer trukket til overflaten / Bildet over til høyre: Samme huset på nordsiden. Ubehandlet tømmervegg som har liten eller ingen ekponering for sol får en karakteristisk sølvgrå farge. Veggen vil få en helt annen karakter med tjærebehandling...  Foto: Gamletrehus.no
 


Tranmaling
Særlig ved kysten, men også i innlandet, ble tranbehandling av panel mye brukt fram til 1960-tallet. Tranmaling i sin enkleste form består kun av fløyttran og pigmenter. Billige pigmenter som jernoksidrødt har vært mye brukt, men vi finner opplysninger om brukt av hvite og lyse farger i gamle avisannonser. Tranmaling kan tilsettes rå eller kokt linolje. Det ga en svært fet blanding, som ga god beskyttelse mot uvær og nedbør. I nyere tid har både terpentin og spillolje blitt tilsatt tranmaling. Tranmaling er mye brukt på naust, uthus og bakgårdsbygninger, men forekom også på bolighus.

For mange langs kysten var tranmaling en svært billig maling. Råvaren kom fra eget fiske – lever av torsk eller brosme ble lagt i en tønne som sto åpen, men beskyttet mot regn. Dette gjæret over vinteren og ble til fløyttran som ble blandet med pigment. I innlandet ble tran kjøpt i tønner fra kyststrøk. Om det i tillegg ble brukt lever fra innlandsfisk til tranmalingsproduksjon, er det vanskelig å finne opplysninger om. Tranmaling har nok uansett vært vesentlig rimeligere enn linoljemaling, selv om tranen måtte kjøpes inn. Bruken på uthus og bakgårdsbygninger tyder på dette.

Tranmaling benyttes i liten grad i dag, men enkelte ildsjeler langs kysten har bevart kunnskapen og videreført bruken. Det forskes nå på tranmaling og det blir igjen produsert for salg. Det kan være vanskelig å få moderne malingstyper til å feste utenpå tranmaling, da grunnen vil være svært fet. Linoljemaling er en bedre erstatning enn moderne alkydoljemalinger hvis det skal males nytt strøk f.eks på et naust og man ikke kan eller vil bruke tranmaling. Tranmaling har mange gode egenskaper – den er billig, dekkende og holdbar og består av rene naturprodukter. Ulempen er sen tørketid - og for noen kanskje lukten…



Bildet over: Tranmalt låve, Bø i Steigen kommune. Låven er kun malt en gang, rundt 1930. Foto: Bygningsvernprosjektet / Bodø kommune
 

LES EGEN ARTIKKEL OM TRANMALING
 


RELATERTE EMNER HOS GAMLETREHUS.NO
 


Wibo linoljemaling