Skrevet av Marit Odden, Gamletrehus.no. Oppdatert april 2021

Maling med fiskeleverolje eller tran som bindemiddel har lange tradisjoner i Norge, naturlig nok i størst grad langs kysten. Tranmaling er relativt billig, holdbar og har en konsistens som er god å jobbe med. Den kan minne litt om linoljemaling, men er fetere, trenger enda bedre inn i treverket og har lengre tørketid.

Tranmaling Anders Beer Wilse 1930
Bildet over: Tranmaling har lange tradisjoner langs kysten og ble brukt på naust, pakkhus,
sjøboder - og våningshus. Her havna i fiskeværet Røst, håndkolorert dias fra 1930. Foto: Anders
Beer Wilse / Teknisk museum, cc-lisens CC BY


TRANENS BRUKSOMRÅDER
Tran har langt flere bruksområder enn som bindemiddel i maling. Tranproduksjon i større skala for eksport har røtter mange hundre år tilbake i Norge. Det var lampeolje av tran som var det store eksportproduktet. Samtidig har hjemmeproduksjonen av tran til eget bruk vært omfattende.

Tran har også lenge blitt brukt til medisinske formål. En industriell framstillingsmåte av medisintran ble satt i gang av apotekeren Peter Möller i 1854. Ved damping ble tranen oppvarmet til 70 grader, noe som ga en gyllengul tran med frisk leversmak. Möllers tran er fremdeles et kjent varemerke.

Tran har hatt mange parallelle bruksområder med linolje, som for eksempel til rapping mellom tømmerstokker i blanding med sand, rugmel og kritt.

Aursfjordsaga tranmaling Pål Sneve Presbakk
Bildene over: I likhet med linolje har tran hatt mange ulike bruksområder. Her bruker
Pål Sneve Prestbakk, antikvarisk håndverker ved Midt-Troms museum, tran som
smøremiddel på Aursfjordsaga, en vanndrevet oppgangssag som er fullt operativ. Foto:
Gamletrehus.no

TRANMALING - BRUK OG HISTORIKK

Tran var et biprodukt av fiske for mange husholdninger, det eneste man trengte å kjøpe for å lage maling var pigmenter. Tran var også en handelsvare og i 1912 var prisen på tran omtrent halvparten av prisen på linolje. Siden tranmaling var en rimelig malingstype, finnes det mange eksempler på at det ble brukt på pakkhus, naust, uthus og bakgårdsbygninger mens våningshuset ble malt med linolje.

Tranmaling ble også brukt på mange bolighus, naturlig nok særlig langs kysten. Under og etter andre verdenskrig var linolje mangelvare, og det ble brukt en del tranmaling også i innlandet.


Riktig langt tilbake i tid, da det å i det hele tatt male et hus var ekslusivt og for de få, ble også kirker malt med tranmaling. Det blir nevnt i kirkeregnskaper helt i begynnelsen av 1700-tallet. Som eksempel ble kirken i Bud i Møre og Romsdal i 1707 malt med pigmentet brunroth og tran.

Anbud Tromsø 14 Juni 1894 Tranmalt låve Bø Steigen 1930

Bildet til venstre: Annonse fra Tromsø Stiftstidende 14. juni 1894, som viser at det ble brukt en dyr linoljemaling med dyrt pigment på våningshus og en billigere tranmaling med billig pigment på pakkhus. Tranmaling for salg ble annonsert i norske aviser til ca 1960. Bildet til høyre: Tranmalt låve, Bø i Steigen kommune. Den er malt kun en gang, rundt 1930. Foto: Bygningsvernprosjektet / Bodø kommune

INNHOLD OG FRAMSTILLING
Tran utvinnes av fiskelever. Torskelever har blitt regnet for å gi malingstran av best kvalitet, men andre fiskeslag som brosme og sei har også blitt brukt. Den tradisjonelle måten å lage tran på, er å legge lever i en tønne. Ved hjelp av luft og solvarme settes det i gang en gjæringsprosess. Etter som leveren løses opp, vil fløyttran eller lyse flyte opp, mens leverrestene synker ned. Navnet lyse viser til at tran også ble brukt som lampeolje. Fløyttran / lyse blandes med pigmenter i pulverform – og dermed har man maling.

Restproduktet som legger seg nederst i tønna heter grakse. Dette kunne brukes som smøring på lunner under utsetting av båter eller til dyrefor. Ingenting ble kastet! Graksen kunne også kokes for å utvinne alle dråper og gi en mørkere tran av dårligere kvalitet, såkalt bruntran.

Tran kan varmebehandles før den brukes i maling. Seilever inneholder stearin, og oppvarming fjerner dette. I Landmandens rådgiver fra 1888 står det at tran må kokes sammen med siktet bjørkeaske (1 pund aske til 6 potter tran) for at den skal få samme tørkende egenskaper som linolje.

Det har også blitt brukt tilsetningsstoffer i tranmaling. Linolje kan tilsettes for å korte ned tørketiden. Tynning med terpentin eller andre løsemidler er dokumentert.

KJENNETEGN

  • Det kan være vanskelig å få andre malingstyper til å fungere godt oppå tranmaling. Er det stort skadebilde i senere malingslag kan det være lurt å undersøke om det er opprinnelig er brukt en tranbasert maling.
  • Får et sølvskimmer på overflaten etter en tid
  • Tranmaling er den eneste malingstypen som trenger inn i kvister.
  • Krakelerer på en lignende måte som gammel linoljemaling, men brytes som regel ned og forsvinner fra veggen før den kommer til krakelering. Rester av maling kan sitte igjen oppunder takutheng mens resten av veggen er bar.
  • Luktprøve! Stryk rødsprit på et felt og vask det fort av igjen – kommer det en lukt av tran, er det brukt tranmaling


Tranmaling moderne malingstyper Brekke tranmaling
Bildet til venstre: Svært nedslitt tranmaling, malingen har trengt inn i kvistene, noe
ingen andre malingstyper gjør. Bildet i midten: Et stort skadebilde er et vanlig kjennetegn
når moderne malingstyper brukes oppå tranmaling. Det sitter rett og slett dårlig. Foto: Øyvind
Svenning, Kystsnekker´n AS. Bildet til høyre: Tranmaling under krakelert linoljemaling. Foto:
Bygningsvernprosjektet / Bodø kommune

EGENSKAPER

  • Trekker svært godt inn i treverk – har enda mindre molekyler enn linoljemaling
  • Saktetørkende - tørker ved oksidasjon
  • Brytes ned fra overflaten og innover.
  • Diffusjonsåpen - treverket "puster" og tørker opp igjen når det har vært vått
  • Gulner mer enn linolje.

PÅFØRING
Det har vært vanlig å bruke upigmentert tran som en grunningsolje på nytt panel, for så å la det stå en vinter før man maler et eller to strøk tranmaling.


Det første strøket maling bør være magrere enn det andre – som med linoljemaling bygges lagene fra magert til fett. Det kan gjøres ved å male tynnere på første strøk, eller ved å tilsette terpentin.

Siden malingen absorberes så godt, kan den legges på litt tykkere enn linoljemaling.

FARGER
Det ser ut til at ulike nyanser av rød eller gul jernoksid og gul oker har vært de desidert vanligste fargene i tranmaling. Dette er relativt rimelige pigmenter. Vi ser fra avisannonser fra rundt 1910 at lyse farger også ble brukt. Hvitt var et betraktelig dyrere pigment enn gult og rødt og en motefarge på denne tiden.


Landmandens Raadgiver fra 1888 anfører brunroth (en brunrød farge), oker, blyhvitt og kjønnrøk som egnede pigmenter til tranmaling.

Overingeniør Erling Thun ved Statens teknologiske institutt ga råd om malingsbruk på uthus i 1955, i en sak som ble publisert i en rekke norske aviser. Hans råd var å bruke engelsk rødt eller oker i tranmaling. Siden malingen tørker så sakte, vil skitt og støv klebe seg til veggene og lyse farger vil derfor mørkne. Det er også påvist at tran gulner mer enn linolje.

TRANMALING I DAG
Som med linoljemaling, avtok bruken av tranmaling da moderne malingstyper som alkydoljemaling kom på markedet. De siste avisannonsene vi har funnet om salg av ferdigprodusert tranmaling er fra ca 1960. Samtidig fortsatte enkelte med tradisjonen - tran var et lett tilgjengelig restprodukt for dem som drev med fiske. I likhet med linoljemaling har også tranmaling blitt tatt opp igjen i museumskretser og bygningsvernmiljøer.

Det er samlet og nedtegnet informasjon av tranmaling fra eldre informanter og tradisjonsbærere. Instanser som Bygningsvernprosjektet i Bodø kommune, Helgeland museum, NIKU, og Norsk fiskeværsmuseum i Moskenes har jobbet med dokumentasjon, produksjon og utprøving av tranmaling. Det forskes også på egenskapene til malingen.

Tramaling for salg har blitt laget av Norsk fiskeværsmuseum og det finnes produsenter av fløyttran for salg, blant annet på Leka i Trøndelag.

Tranmaling før etter Bodø Tranmaling før etter Bodø
Bildet til venstre: Helgeland museum og NIKU har hatt to workshopper om
tranmaling på Vega, målet er å bevare kunnskapen om hvordan man lager og bruker
tranmaling. Foto: Øyvind Svenning, Kystsnekker´n AS. Bildet til høyre: Bygnings-
vernprosjektet i regi av Bodø kommune har også jobbet med tranmaling i en årrekke.
Her fra et prosjekt om tran fra seilever i samarbeid med NORD Universitet, Norsk
Fiskeværsmuseum og BYGGKULT AB. Foto: Bygningsvernprosjektet / Bodø kommune

OPPSKRIFT PÅ TRANMALING
Gamletrehus.no har deltatt på et kurs om tranmaling i regi av Jorunn Moslet i Malersvenneriet. Dette er oppskriften som ble brukt, den gir ca 1 liter maling.

Tranmaling lages ved å blande tran og pigmenter i pulverform. Konsistensen er som fløyel – helt nydelig å male med. For å få godt utrørte pigmenter og en homogen maling lønner det seg å lage en tykk pigmentpasta som får stå over natten. Dagen etter tilsettes mer tran for å få rett konsistens. Det anbefales også å bruke ca 20 % sinkhvitt i malingen for å gi beskyttelse mot svertesopp. Dette påvirker fargen i veldig liten grad. Sinkhvitt kan enten blandes rett i pigmentpulveret, eller det kan lages en egen pasta.

DAG 1

Fargepasta:

700 g pigmentpulver - her gul oker

4 – 4,5 dl fløyttran av torsk

Røres godt sammen til en pasta.


Sinkhvittpasta:

150 g sinkhvitt

1 dl fløyttran

Røres godt sammen til en pasta.

DAG 2

Bland sammen de to pastaene og tilsett mer fløyttran til passe malingskonsistens – i dette tilfellet ca 5 dl. Rør godt – og malingen er klar til bruk.

Tradisjonell_tranmaling
Bildet over: Tranmaling er ikke vanskelig å lage. Den får en fløyelsmyk konsistens
som er utrolig behagelig å jobbe med. Malingen ble brukt på en bakgårdsbygning i
Trondheim, analyser viser at det var den første malingstypen som ble brukt på bygningen.
Foto: Gamletrehus.no


Kilder:
Egne kursnotater fra kurs på Handverksdagene på Røros med Jon Brænne og kurs hos Malersvenneriet ved Jorunn Moslet, opplysninger fra Arnstein Brekke, Bygningsvernprosjektet i Bodø kommune og Øyvind Svenning hos Kystsnekker´n AS.


Ottar Schiøtz: Norsk olje gjennom 1000 år - Lofoten som global tranprodusent

Landmandens Raadgiver : af forskjellige Forfattere - andet Oplage, Molde 1888
NIKU Oppdragsrapport 68/2009: Kystens Øysamfunn. Fargeundersøkelser på Vegaøyan. Undersøkelser og registrering av farger og materialbruk på bygninger innenfor verdenskulturminnet. Hovedrapport. Av Tone Marie Olsta
Herlof Grüner: Kirkeregnskaper fra Romsdal 1646 - 1700 I: Romsdalsmuseets årbok 1972
Avisannonser og avisartikler på www.nb.no:
-Tromsø stiftstidende 14.6.1894
-Tromsø stiftstidende 11.5.1910
-Indtrøndelagen 22.7.1912
-Dalane tidende 15.8.1955
Wikipedia / lokalhistoriewiki / SNL – oppslagsord tran, tranmaling, lyse og grakse
Möllers tran: www.mollers.no


ANBEFALTE PRODUKTER I NETTBUTIKKEN:


RELATERTE ARTIKLER: