12 / 06 / 2007

Veggkonstruksjoner og ytterpanel

Skrevet av: Roger Falldalen



Tømmerbygning 1800 talls

Denne artikkelen tar for seg historiske tendenser i veggkonstruksjoner samt en historisk gjennomgang av ulike typer vanlige ytterkledninger.
 

Stavverk
I skogrike områder i Norge var lafting enerådende. På Vestlandet og deler av kysten i Nord ble driftsbygninger hvor det ikke bodde mennesker som låver og naust oppført i stavverk. Denne metoden er mest kjent blant våre stavkirker og innebærer hjørnestaver (stavtømmer) som er felt inn i bunnsvill og toppsvill. Mellom denne rammen ble stående veggplank tett felt inn i konstruksjonen (også med not og fjær), fra bakkeplan til takkonstruksjon.  Denne veggtypen kalles stavvegg (som også ga navnet til stavkirker). Kirker i tre ble bygget som stavkirker frem til 1500 tallet.
 

Bildet over: Urnes Stavkirke Vik i Sogn - en av våre eldste stavkirker - bygget annen halvdel av 1100-tallet (på UNESCO's liste over kulturskatter).
 

Grindverk
Denne gamle konstruksjonsmåten antas være en videreutvikling av forhistoriske byggemåter for langhus hvor folk og fe bodde under ett tak. Det er antatt funnet spor tilbake til bronsjealderen av ca 3000 år gamle grindbygde hus. Grindverk har også vært benyttet i enkelte stavkirker. I dag finner vi spor av grindverk mest i Vest-Norge fra Rogaland til Møre - i gamle naust, uthus og andre sekundærbygninger som låver og vedboder hvor krav til tetthet og isolasjon ikke er viktig.
 

Bildet over : Gammelt sjøbrukmiljø hvor naustenes konstruksjon var grindverk - Vik i Stamnes. (Foto: DKS-Hordaland /Arne Høyland)
 

Bildet over: Grindverkonstruksjon i naust, ulike benevnelser - legg merke til trepluggene som alltid ble benyttet. (Foto: DKS-Hordaland /Arne Høyland //Illustrasjon: Gamletrehus.no)

Taksperrene hviler på raftaljen - beten er felt inn i staven og hvis betene var av tilstrekkelig dimensjon muligjorde det lagring av tyngre gjenstander, materialer e.l. på loftet.
 

Lafting
Lafting er kjent i Norge siden 900 tallet hvor deler av Gokstadskipet er det eldste eksempelet på bruk av teknikken. Denne teknikken var dominerende frem til slutten av 1800 tallet hvor mer rasjonelle treløsninger for alvor begynte å overta.

Laftekonstruksjoner er i prinsippet liggende tømmer som er felt sammen i hjørnene. Dette ga sterk og robust konstruksjon - riktig utført ga dette en god isolering. Det ble også bygget bygninger som kombinerte teknikkene stav og laft. Spesielt gjaldt dette loftsbygninger hvor bæreveggene ble laftet i tømmer og ytterveggene i svalgangene ble oppført i stavverk. Utover 1800 tallet ble det vanlig å kle ytterveggene med panelkledning.

Den del av tømmeret som stakk ut i hjørnene og veggoverganger ble kledd igjen med vertikale bord. Disse karakteristiske "kassene" er synlig på mange gamle hus i dag. Laftestokkene, som det fremgår av illustrasjonen under, har hatt ulik utforming gjennom tidene. På slutten av 1800 tallet kom plankelaft (maskinlaft). Før den tid ble runde stokker vanligvis kanthogd eller sideskåret på to av sidene. Ved å avdekke hvilke laftemetoder som er benyttet kan dette gi en svært god indikasjon på når huset er bygget.

 

 

   
 

    

Bilde 1: Kamnov (sinknov) - 1800 tallet - flate sider og hjørner muligjorde å kle tømmerveggene med ytterpanel /  Bilde 2: "Åttekantet hode" såkalt "knubbhjørne" hvor stokkene stakk 4"-6" tommer utenfor veggen /  Bilde 3: Sekskantet hode - 16/1700 -tallet / Bilde 4: Stabelnov - 1700 tallet / Bilde 5: Ovalt hode - middelalder, 16/1700 -tallet - (alle foto: Gamletrehus.no)


Bildet over: Etablering av hjørnekasse som skulte laftehodene ga et "mektig" intrykk og en markant endring av bygningens uttrykk. (Foto: Gamletrehus.no)
 

Bindingsverk (Stenderverk) og utmurt bindingsverk
Bindingsverk kom i bruk i Norge fra 1600 tallet da mest i låver og sjøhus. Etter hvert ble det også vanlig med utmurt bindingsverk i vanlige hus, spesielt i byer f.eks Christiania og Stavanger. Det kom da også påbud om at bindingsverket skulle mures ut som følge av en rekke bybranner på 1600 tallet. Konstruksjonen var mer brannhemmende enn laftevegger og ble ofte benyttet i innvendige vegger, mot nabobygninger og steder som skulle hindre rask spredning ved brann.

Stokkene i bindingsverkveggen var kraftige, vanlig med 5" x 5", disse var ofte tilpasset størrelsen på mursteinen. Tegl og som oftest kalkmørtel ble benyttet til utmuringen.

Konstruksjonen besto av stolper, svill, losholt og skråstivere. Avstand mellom stenderne var ca 1 meter. Denne type bindingsverkvegger var vanlig frem til begynnelsen av 1800 tallet. Senere fra 1900 tallet ble det forsøkt ulike løsninger for å viderutvikle bindingsverkkonstruksjonen. Fra 1950 tallet fikk mineralull (glassvatt og steinull) sitt inntog for alvor i Norge. Bindingsverk med stenderverk  og senteravstand 60 cm er så og si enerådende i dag på nye boliger.



Bildet over: Påbud om bruk utmurt bindingsverk skulle redusere spredningav brann til  nabogårder - Gamlebyen i Fredrikstad sent -1700 tallet (Foto: Gamletrehus.no).
 

Reisverk
Reisverk ble fra slutten av 1700 tallet benyttet med stolper og sviller som rammeverk. I begynnelsen ble rammeverket fylt med grove tilhogde stokker og mer tilpassede stokker ble vanlig etterhvert. I annen halvdel av 1800 tallet ble plank benyttet i rammeverket. Senere utover 1900 tallet ble plank benyttet som bærende konstruksjon. Reisverkveggen ble benyttet frem til 1950 tallet. Både innvendig og utvendig ble det oppført veggpanel og ofte flere lag vindpapp som ble vanlig fra slutten av 1800 tallet. Reisverveggen, også fra gammelt av benvnt som "å sette tømmeret på ende" hadde en langt bedre fordel enn laftede vegger fordi veggen ikke trengte "å sette seg" - men panelet kunne settes opp umiddelbart. Imidlertid hadde reisverkveggen en svakere isoleringsevne sammenlignet med laftverk.
 


 

Bindingsverk og reisverk har fulgt hverandre på 1900 tallet og frem til 1930. Etter krigen var tre en mangelvare og det ble i større og større grad gått over til å benytte såkalt lett bindingsverk, som er tilnærmet likt dagens metoder. Ulike plateløsninger som erstattet trepanelering ble da vanlig på innsiden av huset.

 

Utvendig panel

Illustrasjon: fra Fortidsminneforeningen - gode råd om yttervegger på gamle hus
 

  • Stående panel ble som oftest brukt på Østlandet, i Trøndelag, Møre og Romsdal og i Nord-Norge.
  • Liggende panel ble for det meste brukt på Vestlandet. Dette skyldes dels konstruksjonen i veggene og dels fordelen av at panelet var liggende pga de store nedbørsmengdene på Vestlandet - råte på bordkledning oppstår gjerne på nederste bord som ved liggende panel lett kunne byttes.
     

 

Bildene over: Lektepanel Drøbak (venstre) og Halden (høyre). Foto: Gamletrehus.no

 

Bildene over: Ukantet tømmermannspanel - Bærums verk (venstre) og  Glomdalsmuseet (høyre) (Foto: Gamletrehus.no )
 

Bildene over: Profilert supanel med fals - fra  Fredrikshald Teater i Halden (Foto: Gamletrehus.no)


Bildet over: Parti av en vakker panelkledning  inndelt i veggfelter- sveitserhus sent 1800 på Flisa, med pløyd staffpanel (stående) og falset panel (liggende) Foto: Gamletrehus.no
 


RELATERTE EMNER HOS GAMLETREHUS.NO
 

 

Stokk & Stein AS Stil tre AS Vindsperre.no
BS Sveitserdesign Tradisjon Tro