Linoljemaling - hva er det?

10 / 09 / 2017

Skrevet av: Marit Odden

 

Man skal ikke lese mye om gamle hus før temaet linoljemaling dukker opp. Ferske eiere av gamle hus har ikke nødvendigvis noe forhold til denne malingstypen fra før. Det kan oppleves som forvirrende at linoljemaling både har begeistrede tilhengere og et dårlig rykte som lite holdbar og vanskelig å bruke. Moderne fargehandlere har generelt sett veldig liten kompetanse på linoljemaling og man må søke råd andre steder. I denne artikkelen ser vi mer på linoljemaling: hva den inneholder, hvor lenge den har vært i bruk og hvilke egenskaper den har.

Blomstrende linåker
Bildet over: Blomstrende linåker. (foto: Wikimedia commons)

INNHOLDET
Lin er en av våre eldste kulturplanter, og det finnes mange underarter. Lin kan deles i to hovedsorter, fiberlin og oljelin. Fiberlin brukes til tekstiler som tauverk og klær, mens oljelin brukes til å lage linolje. Oljen befinner seg i frøene. For å få den ut, finnes to metoder: kaldpressing og varmpressing. Varmpressing gir mest olje, men kaldpresset olje blir renere.

Linolje fås kjøpt som rå og kokt. Rå linolje tørker svært sakte. Når den kokes, forandres tørkeegenskapene. Kokepunktet på linolje er 285 grader, og tradisjonelt var det kokt linolje som ble brukt i linoljemaling. I moderne tid er det utviklet en metode med innblåsing av luft mens oljen varmes opp til  ca 150 grader. Dette produktet selges også under navnet kokt linolje. Standolje er linolje som er kokt på høyere temperatur enn 285 grader.

For mer om oljelin og linolje, se hjemmesiden til Norges linforening 

Linolje brusområder hjulkokeriet Moelven 1915 oljehyrer Moskenes Lofoten 1910
Linolje har hatt mange bruksområder. Bildet over til venstre: Foto fra hjulkokeriet, Moelven brug i 1915. Kjerrehjul av tre ble overflatebehandlet ved koking i linolje. Fotograf: ukjent, tilhører Stiftelsen Domkirkeodden, cc-lisens: public domain. Bildet over til høyre: To menn i oljehyrer og sydvest, Moskenes i Lofoten, 1910-20. Oljehyre lages av et kraftig bomullstoff innsatt med rå linolje som impregnering. Foto: Skaugvold, Hans Nikolai M. / Nordlandsmuseet. cc-lisens: public domain
 

I maling er linolje et bindemiddel, det som gir malingen en konsistens det går å male med og som gjør at den sitter fast på underlaget. Utover linolje, inneholder linoljemaling pigmenter som gir farge. Disse to ingrediensene: kokt linolje og naturpigmenter - er i prinsippet alt som behøves for å lage linoljemaling.

Det brukes mange tilsetningsstoffer utover dette i linoljemalingen som er på markedet i dag: innslag av rå linolje, fyllstoff som kritt for konsistensens del, sikkativer, som er midler som skal bidra til at malingen tørker raskere, innslag av alkydolje, og tilsetning av white spirit eller terpentin i grunning og mellomstrøk. Noen produsenter bruker naturpigmenter, mens andre bruker syntetiske. Som forbruker er det greit å være klar over disse forskjellene, og undersøke hva innholdet er i de ulike linoljemalingene og hva produsentene selv sier om innhold og egenskaper, når man skal velge maling. Be om å få se bilder av referansebygg hos produsentene og snakk med huseiere som har brukt linoljemaling.

Les mer om kvalitet og hva du skal se etter i linoljemaling her

HISTORIE
De eldste eksemplene på linoljemaling i Norge finnes på kirkekunst fra middelalderen. På 1500-tallet ble det utviklet vinddrevne oljekverner som kunne presse linoljefrø i større skala i Nederland, og på 1600-tallet kom denne teknologien til Skandinavia. Samtidig som linolje ble mer tilgjengelig, økte tilgangen på pigmenter. Da borgerskapet i byene opplevde økt velstand på 1600- og 1700-tallet, gikk linoljemaling fra å kun bli brukt i kirkekunst og på slott, til å få stadig større utbredelse innvendig og utvendig i hjemmene hos et stadig bredere lag av befolkningen.

Innendørs kom maling og farger inn for alvor fra midten av 1600-tallet, med linoljemaling som en av malingstypene. Da det ble vanlig å kle større hus i byer og tettsteder med panel utvendig i første halvdel av 1700-tallet, ble linoljemaling for alvor tatt i bruk på større flater også utendørs. Det finnes eksempler på at kun forsiden av hus ble malt med linoljemaling, mens de øvrige veggene ble malt med billigere komposisjons- eller tranmaling. Fargene på veggene kunne også avvike fra hverandre, der det dyreste pigmentet var på forsiden av huset. Slik var det også innendørs – overflatene med de dyreste pigmentene ble brukt i rommene som ble vist fram.

Linoljemaling fasaden  

Bildet over: Det gule huset er malt med linoljemaling på fasaden mot veien og med billigere komposisjonsmaling på de andre sidene, slik analyser viser at det ble gjort opprinnelig.

Helt til utpå 1900-tallet var tilvirkning av linoljemaling i stor grad et håndverk utført av malerne selv. Riving og klargjøring av pigment,  forholdet mellom olje og pigment og bruk av eventuelle tilsetninger ble blandet av maleren etter hva slags bruk malingen var til. Da maling begynte å bli en industrivare på 1800-tallet, ble ferdig revne pigmenter blandet i olje tatt i bruk. Malerne blandet ut denne pastaen med linolje  - og eventuelt terpentin.

Hedemarkens amtstidende avisannonser

Hedemarkens amtstidende avisannonser

Bildene over: Avisannonser viser at ferdig blandede malingsprodukter begynte å komme på markedet allerede mot slutten av 1800-tallet. Lenge var det malere som fortsatte å blande egen maling, før ferdige produkter ble helt enerådende på midten av 1900-tallet. Øverst annonse fra Hedemarkens amtstidende 1920, nederst fra Dagbladet 1884.

Både under første verdenskrig, i de økonomisk dårlige tidene på 1930-tallet og under andre verdenskrig, var linolje vanskelig å få tak i. Det ble brukt både surrogater og olje av dårligere kvalitet enn tidligere. Levetiden på linoljemalte fasader ble kortere enn før. I stedet for å gå tilbake til den gamle kvaliteten på linolje da tidene ble bedre, dukket det opp en helt ny løsning på 1950-tallet – bruk av alkydolje som bindemiddel i maling, i begynnelsen gjerne i en blanding med linolje. Fra alkydoljen ble lansert og fram til i dag, har det kommet en rekke ulike malingstyper med ulikt innhold på markedet – og produsentene utvikler stadig nye nye oppskrifter.

Linoljemaling ble ganske raskt nesten helt fortrengt av disse nye malingstypene, vi mistet fra rundt 1960 og i tiårene framover nesten all kompetanse på en malingstype som har blitt brukt på og i bygninger i 400 år. I Sverige ble det på 1980-tallet oppmerksomhet rundt at nye malingstyper bidro til fukt- og råteskader på verneverdige bygninger. Utover 1990-tallet ble også miljøhensyn et argument for å ta opp igjen bruken av linoljemaling. Dette er bakgrunnen for at flere produsenter etter hvert laget linoljemaling, og at det nå finnes på markedet.

Mens linoljemalingen var ute av bruk, har tilgjengeligheten av ferdig blandet maling i et enormt utvalg farger eksplodert. Malerfaget er totalt forandret, og vi gjør i dag selv mye av den jobben man tidligere ville ha brukt fagfolk til. Linoljemaling fås i dag fra forhandlere i et stort fargeutvalg, slik som vi har blitt vant til når vi kjøper annen maling.


LINOLJEMALINGENS EGENSKAPER

  • Linoljemaling er svært dekkende og drøy.
  • Malingen trekker inn i underlaget og gir god heft
  • Relativ lang tørketid medvirker til den gode inntrengingen i underlaget
  • Linoljemaling kan brukes på både tre, mur og metall
  • Malingen slites fra overflaten og innover
  • En linoljemalt overflate er enkel å fornye
  • Malingen er slitesterk
  • Når linoljemaling brytes ned blir den diffusjonsåpen, det vil si at den "puster" og lar treverk tørke opp igjen


                                                                                             
     


RELATERTE EMNER HOS GAMLETREHUS.NO:

Tradisjonelle malingstyper på trehus

Å male med linoljemaling

Problemområder - utvendig maling
 



Litteratur:

Brænne, Drange og Aanensen: Gamle trehus, Gyldendal

Lyckman, Kerstin: Historiska oljefärger i arkitektur och restaurering
 


Wibo linoljemaling